Fortidsminneforeningen

Hva er Fortidsminneforeningen?

Fortidsminneforeningen arbeider for å beskytte og verne bygninger, fartøyer, veier, broer og andre former for kulturminner og kulturmiljøer.

Noen bygninger og anlegg betyr mer for oss enn andre. Det er bygningene som i spesielt stor grad har gitt vår kultur dens særpreg. Vi kaller det vår nasjonale kulturarv. Det er middelalderens stavkirker, steinkirker og loft, men også 1800-tallets fjellgårder, sjøhus og fyr. Slike bygninger, som ligger vakkert og trygt forankret til i landskapet, visualiserer Norges egenart.

Mange av disse bygningene er bevart takket være Fortidsminneforeningens innsats.

I dag har vi et godt utbygget offentlig kulturvern. Likevel opplever vi stadig at gamle hus, veier, broer og vakre kulturmiljøer må vike for nye anlegg.

Det frivillige kulturminnevernet er viktig og nødvendig for at vi skal kunne bevare bredden i kulturarven og skape forståelse for viktigheten av vår kulturarv. Fortidsminneforeningens styrke er medlemmenes genuine interesse for og kjærlighet til gamle hus, bygnings- og kulturmiljøer.

Foreningen med det lange navn og den korte lunten

Fortidsminneforeningen er en frivillig organisasjon som kjemper for at vi skal ta vare på verdifulle kulturminner og kulturmiljøer, slik at kommende generasjoner også skal kunne glede seg over dem.

Foreningen ser det som viktig å være aktiv i den offentlige debatten om kulturminners skjebne. Vi er myndighetenes vaktbikkje og tar på oss pådriverrollen.

Som eiendomsbesitter har foreningen opparbeidet erfaring og ekspertise med restaurering, vedlikehold og drift. Medlemmene arbeider med egne bevaringsprosjekter og støtter opp om andres.

Gammel og ny kunnskap formidles gjennom foreningens publikasjoner og aktiviteter.

Fortidsminneforeningen er basert på personlig medlemskap, men også kommuner, institusjoner, foreninger og andre former for sammenslutninger er velkomne som medlemmer.

Foreningen for alle

Fortidsminneforeningen er en landsomfattende organisasjon, basert på frivillige krefter. Foreningen ledes av et hovedstyre, sammensatt av folk fra hele landet, og en generalsekretær, som leder hovedadministrasjonen i Oslo. Rundt om i fylkene har Fortidsminneforeningen 21 lokalavdelinger. De fleste fylker har én avdeling, men Oslo og Akershus har en felles avdeling, Sør-Trøndelag har to avdelinger og Møre og Romsdal hele tre. Delegater fra avdelingene møtes til representantskap en gang i året. Det er representantskapet som er foreningens høyeste organ. Det er her man velger hovedstyret.

Fortidsminneforeningen har ca. 7500 medlemmer. Foreningens medlemmer er knyttet til den avdeling der de geografisk hører hjemme, hvis de ikke gir uttrykk for at de ønsker en annen tilknytning.

H.M. Dronning Sonja er Fortidsminneforeningens høye beskytter. Kongehusets engasjement har gått i arv i - allerede kong Oscar I (1844-59) viste foreningen denne ære.

Rike tradisjoner

Foreningen til Norske Fortidsmindesmerkers Bevaring ble stiftet i 1844 av norske kunstnere, som på studieturer i bygder og dalfører hadde «oppdaget» den norske kulturarven. De ville gjøre folk delaktige i sine oppdagelser og samtidig skape et forum for vern av vår fortid.

Med en historie som går tilbake til 1844, blir Fortidsminneforeningen en av landets eldste frivillige organisasjoner, og faktisk verdens eldste landsdekkende frivillige organisasjon som fortsatt er i drift.

Stifterne var inspirert av kulturhistoriske interesseorganisasjoner som de var blitt kjent med gjennom studieopphold i Tyskland. I spissen stod malerne J. C. Dahl og Joachim Frich. Historikere, kunsthistorikere og arkeologer tok del i foreningens virksomhet helt fra starten.

Foreningens formål var «at oppspore, undersøge og vedligeholde Norske Fortidsmindesmerker, især saadanne, som oplyse Folkets Kunstfærdighed og Kunstsans i Fortiden, samt gjøre disse Gjenstande bekjendte for Almenheden ved Afbildninger og Beskrivelser.» Foreningens midler skulle blant annet brukes til å understøtte «Reiser i Fædrelandet» og til opplysningsvirksomhet som tjente formålet.

Fortidsminneforeningen ble stiftet og drevet av kjente personligheter i et land der allmennheten ennå ikke hadde fått øynene opp for hvilke verdier våre forfedre hadde skapt. Oldtiden og middelalderen ble prioritert i de første femti år. Da fem arkeologiske museer ble opprettet mot slutten av århundret, etterfulgt av lov om bevaring av fortidslevninger av 1905, var ansvaret for oldtidens kulturminner plassert. Etter dette ble vern av bygningsarven den fremste arbeidsoppgaven, med blikket rettet mot den rike bygningskulturen fra århundrene etter middelalderens slutt.

Det er verdt å merke seg at Fortidsminneforeningen var overlatt formelt ansvar for samtidens kulturminnevern. Foreningen hadde en sterk stilling og fikk presset fram opprettelsen av Riksantikvarembetet i 1912. Den spilte også en framtredende rolle under forarbeidet til lov om bygningsfredning av 1920. Selv om enkelte offentlige ansvarsområder ble ivaretatt av Fortidsminneforeningens hovedstyre i flere årtier ut over 1900-tallet, var foreningens status endret.

Bygningsarv i foreningens eie

Allerede etter et par år etter stiftelsen i 1844 begynte foreningen å erverve eiendommer, ved kjøp eller som gaver. Dette har den fortsatt med fram til i dag. Hensikten var - og er - å redde dem fra forfall eller riving. Slik har det seg at foreningen står som eier og forvalter av et førtitalls kulturminner rundt om i Norge, blant dem åtte stavkirker, fire steinkirker og fire klosterruiner fra middelalderen. Den første eiendommen Fortidsminneforeningen fikk, var klosterruinen på Tautra (1846). Blant de tidligste ervervelsene finner vi også Urnes og Borgund stavkirker, Steinvikholm slottsruin i Skatval og Finnesloftet på Voss. Av nyere dato er gårdene Jorlia i Rennebu og Øvre Øi i Vågå. Flertallet av eiendommene er fredet og forvaltes som en hovedregel av den avdeling som har ansvaret for det området de ligger i. Svært mange holdes åpne for publikum i sommerhalvåret.

Istandsetting, vedlikehold og drift av eiendommene krever kreativitet, mannskap og midler og er en viktig del av foreningens virksomhet. Eiendommene er et felleseie som skaper samhold og holder liv i dugnadsånden. Under omvisningene kommer vi i kontakt med publikum og får anledning til å spre kunnskap. De mindre kjente eiendommene trenger markedsføring for å oppnå et besøkstall som forsvarer å holde dem åpne. Annerledes er det med stavkirkene, som er kjent langt ut over landets grenser og som trekker til seg mengder av turister fra fjern og nær. Her er utfordringen å forhindre slitasjeskader på disse klenodiene.

Kunnskap til folk flest

Formålsparagrafens ønske om å «gjøre disse Gjenstande bekjendte for Almenheden» tok form av en årbok, som fra en sped begynnelse utviklet seg til en sentral publikasjon for fagfolk og andre interesserte. I år 2005 utkommer den 159. årboken. Fremdeles er denne publikasjonen så høyt verdsatt at fagfolk innen kulturminnevernet fyller den med artikler – uten noen form for godtgjørelse.

Det er imidlertid ikke gjennom årboken vi rekker ut til folk flest. Tidsskriftet Fortidsvern er også et medlemstilbud, som har en bredere appell og som gir større mulighet for å kunne ta opp aktuelle problemstillinger.

Et tredje publikasjonstilbud er serien hefter med tittelen Gode råd. Heftene tar sikte på å bistå eiere av verneverdige hus med råd om et vedlikehold som tar vare på husets kvaliteter.

Den beste og mest levende form for kunnskapsoverføring skjer i møte mellom mennesker. På avdelingenes arrangementer og utflukter blir medlemmene kjent med kulturminner, landskap og historie. Det arrangeres håndverkskurs, foredragskvelder og ekskursjoner. Ofte samles medlemmene til felles arbeidsinnsats rundt et prosjekt.

Samarbeid med andre organisasjoner

Fortidsminneforeningen er ikke alene om å engasjere seg i bevaringsarbeidet. Lokalt oppstår det ofte venneforeninger rundt spesielle prosjekter. En rekke sammenslutninger tar seg av spesielle typer kulturminner og deres historie. Vern av kystkulturen, de gamle fartøyene, nedlagte jernbanestrekninger og veteranbilene er eksempler på områder der spesielt interesserte mennesker gjør en formidabel innsats. Det er viktig at vi utnytter hverandres ressurser og at entusiastenes spesialkunnskap og erfaring kommer hele kulturminnevernet til gode. De største landsomfattende kulturvernorganisasjonene har gått sammen Norges kulturvernforbund. Med forente krefter vil vi kunne yte mer og har samtidig et felles talerør.

Foreningen og kulturminneforvaltningen

Historisk har Fortidsminneforeningen vært sterkt knyttet til Riksantikvaren. Tilknytningen har gått over fra avhengighet til et godt samarbeid, både med direktoratet og med Miljøverndepartementet. Ingen hindrer foreningen i å stå fram og kritisere den offentlige vernepolitikken, dersom det er nødvendig.

Det offentlige og frivillige kulturminnevern har samme mål, men forskjellige roller. Fortidsminneforeningens frie stilling tillater bruk av ukonvensjonelle framgangsmåter i kulturminnevernets tjeneste. Foreningens styrke er medlemmenes interesse for og kjærlighet til den kulturarven vi har fått overlevert.

Alt innhold © Fortidsminneforeningen.